Byggeprosjektet

Aa vaere en utvekslingsstudent har mange sider, og paa en maate kan den sammenlignes med aa bygge et hus uten aa ha gjort det foer, mer eller mindre alene og paa et nytt sted. Folk kan fortelle deg hvordan de har gjort det, men du blir noedt til aa finne ut av hvordan ting funker for deg. 

Da jeg kom hit hadde jeg ikke noe hus og folk visste ikke hvem jeg var. Jeg maatte begynne med grunnmuren. Naa har ikke jeg bygget et hus i virkeligheten heller, men la oss si at grunnmuren er relativ enkel aa lage; du bygger opp noen grenser, ogsaa putter du sementen nedi (kanskje). Det er ganske enkelt og gaar fort. Du tenker kanskje mye paa hvor flott huset skal bli, for hvor enkelt var ikke dette? Saa skal du altsaa starte aa bygge selve huset.

Hvilke materialet er lurt aa bruke? Vi i Norge er jo vant til trehus, saa det er det riktige, ikke sant? Men, i Costa Rica finnes det nesten bare mursteinshus. Det er noe anderledes, og noe nytt. Okei, du visste kanskje litt om hvordan det funker med tre, men du har ingen erfaring med mur! Likevel blir du hevet ut i det. 

Noen dager fungerer alt utrolig bra, du skjoenner grunnprinsippene og kanskje kommer det noen folk som kan fortelle deg litt om murhus, og de slaar av en prat og forteller deg litt om stedet du har kommet til. Andre dager kan det foeles som om du aldri kommer noen vei, du skjoenner ingenting og personen som fortalte deg litt om saker og ting har andre ting aa gjoere. Grunnprinsippene holder ikke lenger maal, og det foeles ut som om du aldri skal blir ferdig.

Men dagene gaar og du laerer mer og mer og forstaar mer og mer. Du ringte forresten vennen din, og selvom du foelte deg glemt, saa var du ikke det... Ting gaar sakte, men jevnt og trutt og du er ganske optimistisk. Saa begynner du aa hoere at andre har meninger om hvordan du bygger (i mitt tilfelle fordi jeg begynner aa forstaa spraaket bedre)  og de kan fortelle deg at du gjoer noe feil, og du er noedt til aa gjoere om en vane, noe som kan vaere slitsomt. Men som alt annet funker det tilslutt ogsaa. 

Enda finnes de mange ting som kan skje, som for eksempel nar du skal starte aa bruke et nytt vertoey, eller naar du er saa sliten at du bare vil flytte tilbake til det gamle huset ditt. Eller naar en du trodde ikke likte deg kommer med boller paa doera og oensker deg velkommen i nabolaget, eller naar du virkelig er fornoyd med det du har gjort og noen bekrefter det. Noen dager et mestringsfoelesen stor og andre dager kjenner du den ikke engang. 

Tilsutt vil huset vaere ferdig, folk vil ha et forhold til deg og du til dem. Du vil fortsatt ha gode og daarlige dager, men du er vant til omgivelsene og du kan kommunisere med menneskene rundt deg, for du har laert dem aa kjenne. Slapp av, det tok jo bare 6 maaneder :))

Selv har jeg ikke kommet halvveis en gang, men jeg foeler at jeg laerer noe nytt om meg selv, menneskene rundt meg og ikke minst om kulturforskjeller nesten hver dag. Noen dager er kulturforskjellene en byrde og andre dager det motsatte. Noe  som er veldig positivt er at jeg begynner aa forstaa spraaket relativt bra naa. Det er veldig rart og morsomt aa laere et spraak paa denne maaten. Jeg fortsaar det meste, men aa snakke er mye vanskeligere. Jeg laerer paa en maate ett og ett samtaleemne. Noen emner kan jeg snakke en god del om, men hvis det dukker opp et nytt ett har jeg problemer. 

Den siste tiden har jeg oppdaget kulturforskjeller som er vanskelige for meg, men jeg har mye igjen foer huset mitt er ferdigbygget , det er noe jeg maa laere aa minne meg selv paa. 

Jeg har blitt fortalt at etter 5-6 maaneder er det vanlig aa foele seg etablert. Saa jeg bygger og jeg bygger :))

¡Pura vida!

Det er Costa Rica (Norge) i roedt, hvit og blaatt!

15. september er nasjonaldagen til Costa Rica, og feiringa er ikke saa langt fra vaar 17.mai. Det hele starter om kvelden den 14. september, der man gaar i tog med det de kaller "faroles", og det er lykter laget av papir som man har lys i. Den 13. september hadde vi en AFS aktivitet i huset mitt, der vi laget disse farolene. 

Den 15.september er det fullt av korps i gatene. Jeg har faatt en foelese av at korpsbevegelsen i Costa Rica er utrolig stor, og at det er relativt normalt at hver eneste skole (barneskole og ungdomsskole) har et eget krops, av et eller annet slag. Men naar de skal ut aa marjsere, dobles bessetningen, for her er det nemlig vanlig med et eget korps med bare trommer som tar seg av trommemarsjen, saa er det korpset, deretter slenger de paa et eget lite orkester med xylofoner og tilslutt har de drillpiker. Vi dro til Puntarenas, for korpset til soesteren min skulle spille der, sammen med 27 andre korps. I tillegg er saa og si alle de ansatte med paa aa hjelpe under marsjeringa. De gir vann til musikantene, ordner med drillpiker og trommer osv...

Hvis jeg faar det til, saa skal jeg proeve aa legge ut en film av det hele, en gang :)

¡Pura vida!

Paa tur til Jungelboken!

I helga dro jeg med AFS til Tortugero, nord-oest i landet. Det var rett og slett helt fantastisk. For aa komme til hotellet maatte vi kjoere mer eller mindre 1 time med baat i en svingene elv med regnskogen paa alle kanter. Naturen i Costa Rica er helt utrolig, hver gang jeg kjoerer med buss til ett eller annet sted saa blir jeg helt bergtatt (bokstavelig talt) av fjellene og naturen som er i dette landet! Det er anderledes og nydelig.

Tortugero var ikke et unntak, og vi kom til et hotell, som var vellutsyrte og moderne hytter i regnskogen, med god mat fra kjoekkenet og et stort basseng formet som en skillpadde.Vi dro til en strand, og det var som aa komme til Pirates of the Caribbean, vi gikk paa tur i jungelen og jeg bare forventa at Baloo eller noen andre figurer fra Jungelboken skulle komme fram mellom buskene.

Man kunne melde seg paa en tur for aa se paa skilpadder (de stoerste som finnes) som kommer for aa legge egg paa stranda. Dette foregaar om kvelden, og vi maatte ha paa oss moerke klaer og vi kunne ikke ha med noen form for kamera. Da vi kom dit fortalte guiden oss at maalet var aa se tre ting:
- En skilpadde som var paa vei tilbake til havet
- En skilpadde som legger egg (den gaar i en slags transe under egglegginga)
- En skilpadde som kamuflerer "reiret"

Vi fikk se alt, og det var rett og slett uvirkelig. Aa staa en meter fra en gedigen skilpadde og se paa mens den legger egg er ikke noe man gjoer hver dag. Skilpaddene kan bli over 100 aar (ingen vet akkurat hvor gammel), naar de er rundt 15-20 aar begynner de aa legge egg, foer dette har det vaert verden over, men det er bare paa dette stede (Tortugero) de legger egg.

Her er noen bilder:

Shopping i hovedstaden :))

Joda, jeg hoerte Jack Sparrow inne i skogene!

En norsk og en islandisk :))

Saann ser bussene ut i Tortugero

Poserer for kamera :) I virkeligheten toerker den vingene sine.

Dette er maten til noen aper, og vi kunne smake :) De smakte som krydder...

Disse er overalt, og vi hadde en baby paa veggen hele oppholdet :)

Her kommer noen av bananane i Norge fra :))

¡Pura vida!

Mitt foerste jordskjelv

I dag opplevde jeg mitt foerste jordskjelv. Jeg trodde det var ganske vanlig her nede, men dette var stoerre en normalt. Det maalte 7,6 paa Richters skala.

Vi satt utenfor klasserommet og venta paa laereren, og plutselig saa venninna mi: "Aanei, et jordskjelv!" og folk begynte aa hyle og saa loep vi ut paa plenen. Bakken rista og skolebygningen knirka. Etter ca. 10 sekunder var det over, men folk var fortsatt oppskakka og alle ringte hjem. Foer jeg dro ble jeg fortalt at folk ikke brydde seg om jordskjelv, men det gjoer de. Mange av vennene mine var redd for besteforeldre, foreldre og soesken. Familier kom aa henta ungene deres, og min mamma kom aa henta meg og soestra mi.

Det kan hende at det kommer en tsunami til nabobyen min ogsaa, men det er ikke her.

Jeg har det bra, og jeg foelte meg ikke utrygg. Det var bare rart aa kjenne at bakken rista under foettene mine.

Min nye hverdag

Vi har faatt internett i huset, og jeg har endelig faatt en mulighet til aa jobbe med denne bloggen. Jeg beklager for den daarlige starten, men jeg tror det skal bli bedre naa. Hvis du ikke orker masse ord akkurat naa saa finner du en del bilder lengre nede. 

Jeg har det veldig bra! Hver dag blir jeg mer og mer glad i familien, venner og kulturen. I dette blogginnlegget skal jeg fortelle dere litt om starten av oppholdet og livet her i Costa Rica. 

For ca. 4 uker siden satte jeg meg paa et fly til mitt nye hjemland. Jeg dro med to andre jenter og det var godt aa vaere fler. Flyturen var fylt med forventninger, masse tanker, glede og taarer. 

Sushi i New York

Da vi kom fram til Costa Rica ble vi moett av frivillige AFSere i Costa Rica. Fra flyplassen kjoerte vi til et sted der orientasjonleiren skulle vaere. Vi gikk rett aa la oss, fordi dagen etter skulle fylles til det ytterste. 

Vi sto opp klokka 06.00 og fram til 20.00 gjorde vi forskjellige aktiviteter. Det gikk for det meste ut paa aa forberede oss paa kulturen og andre viktige ting vi burde vite. Dagen etter spiste vi frokost, og saa dro vi i forskjellige fellesbusser til familiene vaare.

Alle AFS studentene paa campen

Det var en veldig rar foelese da vi kom til Esparza (min hjemby). Vi kjoerte rundt en sving, og der sto moren min. Da jeg steg ut av bussen tok hun meg i haanda og ga meg en stor klem. Jeg foelte meg velkommen. 

I byen min er vi fire AFSstudenter (+1 som allerede har vaert jer 6 maaneder).

Inga (Tyskland), Valentin (Sveits), Amy (USA), Vaka (Island) ,  meg 

Vi spiste en lunsj sammen med familiene vaare, og deretter dro vi til hvert vaart hus. Utvekslingsaaret hadde begynt. For real.

Familien

Kjernefamilien min bestaar av Marcenette, mamman min, og Tiffany, soestra mi paa 14 aar. Jeg har vaert utrolig heldig med vertsfamilien min og trives veldig bra.

Soestra mi er veldig flink til aa laere meg spansk. Hun er i alle fall flink til aa snakke slik at jeg forstaar. Jeg setter veldig stor pris paa henne, og jeg foeler at forholdet vaart blir bedre og bedre for hver dag. 

I min familie snakker ingen engelsk, saa her er ordbok, kroppsspraak og miming flittig brukt. Men det er bedre slik, for da er jeg noedt til aa snakke spansk J

<3

Moren  min kaller seg selv en tyspisk Costa Ricansk mamma, og det gaar ut paa at hun synes det er veldig viktig aa passe paa de hun er glad i og ha oversikt. Hun setter klare regler, og det setter jeg veldig stor pris paa, for det gjoer at jeg vet at det er rammer. Jeg stoler paa vertsmamman min, og det tror jeg er det aller viktigste. Hvis vi snakker med en person som jeg er litt usikker paa er det hos henne jeg soeker trygghet, og jeg ser etter hvordan hun reagerer. Naa moeter vi heldigvis ikke saa ofte slike personer, men det jeg proever aa faa fram er at det er godt aa ha en trygghet i en ukjent kultur.

Hverdagene er fylt med godt humoer og mye glede. Som sagt foer har jeg vaert veldig heldig med vertsfamilien min. Jeg blir mer og mer glad i dem. I familien min er det plass til aa vaere seg selv, og det er godt.

Jeg har ogsaa besteforeldre som bor 20 minutter fra oss med bil. I samme by bor ogsaa onkelen og tanta mi. De er gode folk hele gjengen!

Kulturforskjeller

Den stoerste forskjellen mellom Costa Rica og Norge er at her i Costa Rica stoler man ikke paa folk man ikke kjenner. Mer eller mindre alle hus er ”bura inne” med et slags gitter foer man kommer inn til ytterdoera. Hvis det kommer noen paa doera naar jeg er alene hjemme, maa jeg fortelle dem at de maa komme senere fordi moren min ikke er hjemme.

Jeg maa alltid si hvor jeg er og hvem jeg er med. Dette er ikke en negativ ting altsaa, det er bare anderledes.En annen ting som er anderledes er ”hora tica”. Det betyr rett og slett at man alltid er forsent til ting (minst 20 min.). Nei, det betyr ikke det, men ingen stresser med aa rekke ting. I Norge, hvis man faar daarlig tid, saa stresser vi noe voldsomt. Her er det ikke noe stress. Man kommer heller forsent enn aa stresse. Samfunnet er mye mer tilbake lent, og naar man foerst blir vant til det er det utrolig digg! Men det  gjoer ogsaa at laerere ikke alltid er presise, ofte venter vi i 15 minutter paa en laerer og nesten vaer dag er det et fag vi ikke har fordi laereren ikke er til stede.

En ting jeg elsker med Costa Rica er at  det finnes slaktere, bakere og smaa butikker overalt. Det fnnes ogsaa FANTASTISKE frukter her og jeg har virkelig falt for en frukt som gaar under navnet Mamon chino. Jeg vet aerlig talt ikke hvordan jeg skal leve uten naar jeg kommer tilbake til Norge.

Dere skulle bare visst hvor god den er!

Min reaksjon

Jeg reagerer overraskende lite. Foer jeg dro var jeg overnervoes for at jeg ikke kom til

aa like maten (og spesielt boenner).Men tvert imot: jeg spiser alt og har enda ikke

funnet noe jeg overhodet ikke liker. Den foerste tiden var det selvfoelgelig veldig mange nye inntrykk: spraaket, maten, gatene, hvordan man kjoerer bil, hvordan man oppforere seg, hvordan man behandler dyr, hvordan man spiser, skolen, forholdet

mellom laerer og elev, aa vaere borte fra dere i Norge, osv... Alt var nytt, men jeg er

virkelig overrasket over hvor lite jeg regaerte og reagerer. Jeg er overraskende trygg

i et samfunn jeg overhodet ikke kjenner, og det er ikke likt meg. Men det er jo veldig

bra da J Jeg reagerer med aa vaere troett hele dagen lang, nesten. Klokka 21.00 er jeg

klar for aa sove, og i det jeg legger hodet paa puta er jeg borte. Jeg har snakka med

andre utvekslingsstudenter og alle har det akkurat som meg, saa det maa vaere et

utvekslingsstudent-syndrom. Haha...

Ting som har skjedd

      Etter fire dager i Costa Rica saa jeg min foerste skorpion. Den gjemte seg bak et moebel og jeg maatte loepe aa hente kosten slik at mamman min kunne drepe den. Det var skummelt og uvirkelig. Men ta det med ro: vi har flytta, og her jeg bor naa finnes det ikke skorpioner, saa jeg er ikke i konstant livsfare. Haha...

Vi gikk i 11 timer, om natta, paa asfalt for aa komme til denne kirka. Det var en katolskhoytid, og ca 1,5 millioner gjoer det samme i loepet av en uke. Det var slitsomt, men en opplevelse som jeg sent kommer til aa glemme. 

Jeg har vaert paa fine strender, og bada i det varme havet og blitt slukt av de store boelgene.

Jeg har mata denne lille fyren med hendene. Han befinner seg i
det fri paa en strand i naerheten.

Jeg har vaert aa sett paa okseloep. De dreper ikke oksenen, de bare loeper rundt omkring og skremmer dem.

      Enda er det mye mer som skjer, jeg har helt sikkert glemt aa fortelle dere noe. Hvis det er noe du vil vite eller lurer paa, saa vaer saa snill aa fortell meg det. Jeg svarer paa alt med glede!

      Hvis det fortsatt er tvil, saa kan jeg fortelle dere at jeg  har det veldig bra. Jeg savner dere der hjemme, men det skulle jo bare mangle; jeg er jo saa glad i dere. 

¡Pura vida!